Etter påsken har jeg blitt sittende litt handlingslammet på kontoret uten å faktisk å få produsert så altfor mye. Årsaken er rett og slett at jeg har hatt problemer med å prioritere oppgavene mine. Og noe av det verste jeg vet er å bli sittende ineffektiv og uproduktiv, til tross for at jeg jobber i det offentlige!
Før påske ble jeg ferdig med en større aktivitet som tok veldig mye tid. Nå som den er ferdigstilt har det blitt "frigjort" tid og jeg blir sittende med en følelse av at det er en haug med andre ting jeg må gjøre, men jeg får ikke gjort noe av det fordi jeg ikke vet hva det er eller hvor jeg skal begynne. Det fikk meg til å reflektere litt over hvordan jeg skal klare å komme meg ut av prioriteringshelvete slik at jeg faktisk får gjort noe.
Jeg vet at det finnes enormt mange som har skrevet om akkurat dette. Jeg har til og med lest noen artikler for å komme meg ut av helvete tidligere. Denne gangen har jeg valgt å ikke gå tilbake til disse artiklene, men selv finne ut hvordan jeg skal løse utfordringen.
Jeg begynte med å spørre meg selv: Hva forventes av meg i overskuelig fremtid?
Spørsmålet tvinger frem noen refleksjoner omkring hva jeg må gjøre for at andre skal komme videre, eller for at vi (teamene og seksjonen jeg er del av) skal nå kortsiktige mål.
Videre spurte jeg meg selv: Hvor står det eventuelt skrevet hva som forventes av meg?
Og her blir man konkret med en gang. Møtereferater og arbeidslister som er produsert av andre og meg selv den siste måneden er til stor hjelp. Her fant jeg noen oppgaver. I disse dokumentene/skrivene kommer det ofte tydelig frem hvordan de må/bør prioritere. Jess! En skritt i riktig retning og jeg har trolig noen punkter på listen min.
Men så oppdaget jeg at det ikke var så mange ting å ta tak i.
Jeg stiller meg spørsmålet: Hvilke ansvarsområder har jeg?
Det bør være rimelig enkelt for de aller fleste å finne svar på!
Følger opp med: Er det noe innenfor disse områdene som er mangelfulle? Eventuelt hva og hvorfor er det mangelfullt?
Her finner jeg noen oppgaver. De blir formulert konkret og prioritert, ofte lavere enn oppgaver knyttet til kortsiktige mål. Dersom man har laget strategier eller lignende kan det være relativt enkelt å peke ut tiltaksområder som bør prioriteres.
Men når listen er fullført, hva da?
Avsluttende spørsmål: Hva kan jeg skape av verdi for min organisasjon innenfor mitt arbeidsfelt?
Svaret på dette spørsmålet er i mitt tilfelle flere interessante oppgaver. De bruker jeg som gulrot/motivasjon til å få ferdig listen. Og heldigvis ser det ut til at det kan være ganske snart :)
Andre erfaringer?
Thursday, April 28, 2011
Friday, April 22, 2011
En viktig egen-erkjennelse!
Jeg har en stor interesse for sosiale medier! I min jobb tar ikke sosiale medier en stor plass profesjonelt, men på det personlige plan går det mye tid til å sjekke og lese det jeg følger av kanaler. Dette har blant annet min samboer gitt uttrykk for ved flere anledninger. Jeg tror hun hater min kjære Android-telefon. Jeg skal være helt ærlig på at jeg også bruker en porsjon av arbeidstiden på disse kanalene.
De siste tre årene har mye av fritiden gått med til videreutdanning, og denne våren skal jeg skrive en oppgave innen emnet "Sosiale nettverk, samhandling og IKT". Noen liker å beskrive det som "Arbeidsliv 2.0" eller "Enterprise 2.0". Det handler litt forenklet sagt om hvordan (og hvorfor) man bør bruke sosiale medier (evt. sosial programvare) i bedrifter for å øke måloppnåelse, skape konkurransefortrinn og dess like. Dette emnet er midt i blinken for meg! Men det tok allikevel lang tid å komme frem til tema for oppgaven.
Jeg nevnte min betydelig interesse for sosiale medier. På jobb derimot opplever jeg et nokså moderat engasjement. Jeg sitter nokså alene på min egen øy. Interessen jeg observerer er stort sett sporadisk bruk av Facebook og LinkedIn til personlig formål, samt noen få som er aktive på Twitter. Det må nevnes av vi benytter wiki, blant annet som dokumentasjonsverktøy og til prosjektstyring. Men den sosiale effekten ser jeg ikke mye til. Jeg har i flere anledninger forsøkt å lufte stemningen for mer utstrakt bruk av sosiale medier, men interessen virker lunken. Hvorfor er ikke alle andre like engasjert som meg? Hvor blir det av halleluja-stemingen? Ser dere ikke nytteverdien jeg ser?
Så leste jeg boken "Open Leadership" av Charlene Li, som er pensum denne våren. (Boken har mine varmeste anbefalinger. Det minner meg på at jeg må legge den inn i "Reading List" i Amazon-appen på LinkedIn. Får skrive review en annen dag.)
I boken presenterer Li fire typer "open leaders", som beskriver hvilken tilnærming ledertypene har til det å lede en organisasjon som åpner seg gjennom bruk av sosial teknologi. Jeg fant raskt min plass blant de fire: "Transparent Evangelist". Dette er en type som er bitt av teknologi-basillen og bruker mye av tiden sin på å ta i bruk ny sosial teknologi og nye sosiale tjenester. Transparent Evangelists opplever stor selvtilfredstillelse ved å bruke sosial teknologi noe som gjør vedkommende enkel å bli kjent med. Utfordringen er at dette for det meste foregår på det personlige plan. Dermed sliter Transparent Evangelists å forstå hvordan dette kan anvendes i en arbeidssammenheng. "Teknologien er jo svaret! Hva er det du ikke forstår?". Jeg vil ikke se på meg selv som erketypisk Transparent Evangelist, men kjenner meg godt igjen :p
På et punkt i lesingen gikk det nærmest et lys opp for meg. Jeg erkjente at jeg er nødt til å starte med å finne argumenter for hvorfor i all verden vi skal benytte mer sosial teknologi. Mange tenker sikktert at det er helt innlysende, men dere er sikkert "Cautious Testers" eller "Realist Optimists". Dere er ikke så selv-sentrert. For en Transparent Evangelist kan denne erkjennelsen være godt begravd i den til tider voldsomme personlige tilfredstillelsen som kan oppstå ved å bruke sosiale medier. Og denne erkjennelsen sier at noen må overbevises. Først ledere, så medarbeidere. Dersom jeg ikke klarer å finne gode argumenter, og ikke minst eksempler, på "hvorfor", "hvordan" og "hva" blir jeg sittende alene øyen min og rope ut i åpent hav: "Hva er det dere ikke forstår?".
Og vips hadde jeg funnet tema for eksamensoppgave:)
De siste tre årene har mye av fritiden gått med til videreutdanning, og denne våren skal jeg skrive en oppgave innen emnet "Sosiale nettverk, samhandling og IKT". Noen liker å beskrive det som "Arbeidsliv 2.0" eller "Enterprise 2.0". Det handler litt forenklet sagt om hvordan (og hvorfor) man bør bruke sosiale medier (evt. sosial programvare) i bedrifter for å øke måloppnåelse, skape konkurransefortrinn og dess like. Dette emnet er midt i blinken for meg! Men det tok allikevel lang tid å komme frem til tema for oppgaven.
Jeg nevnte min betydelig interesse for sosiale medier. På jobb derimot opplever jeg et nokså moderat engasjement. Jeg sitter nokså alene på min egen øy. Interessen jeg observerer er stort sett sporadisk bruk av Facebook og LinkedIn til personlig formål, samt noen få som er aktive på Twitter. Det må nevnes av vi benytter wiki, blant annet som dokumentasjonsverktøy og til prosjektstyring. Men den sosiale effekten ser jeg ikke mye til. Jeg har i flere anledninger forsøkt å lufte stemningen for mer utstrakt bruk av sosiale medier, men interessen virker lunken. Hvorfor er ikke alle andre like engasjert som meg? Hvor blir det av halleluja-stemingen? Ser dere ikke nytteverdien jeg ser?
Så leste jeg boken "Open Leadership" av Charlene Li, som er pensum denne våren. (Boken har mine varmeste anbefalinger. Det minner meg på at jeg må legge den inn i "Reading List" i Amazon-appen på LinkedIn. Får skrive review en annen dag.)
I boken presenterer Li fire typer "open leaders", som beskriver hvilken tilnærming ledertypene har til det å lede en organisasjon som åpner seg gjennom bruk av sosial teknologi. Jeg fant raskt min plass blant de fire: "Transparent Evangelist". Dette er en type som er bitt av teknologi-basillen og bruker mye av tiden sin på å ta i bruk ny sosial teknologi og nye sosiale tjenester. Transparent Evangelists opplever stor selvtilfredstillelse ved å bruke sosial teknologi noe som gjør vedkommende enkel å bli kjent med. Utfordringen er at dette for det meste foregår på det personlige plan. Dermed sliter Transparent Evangelists å forstå hvordan dette kan anvendes i en arbeidssammenheng. "Teknologien er jo svaret! Hva er det du ikke forstår?". Jeg vil ikke se på meg selv som erketypisk Transparent Evangelist, men kjenner meg godt igjen :p
På et punkt i lesingen gikk det nærmest et lys opp for meg. Jeg erkjente at jeg er nødt til å starte med å finne argumenter for hvorfor i all verden vi skal benytte mer sosial teknologi. Mange tenker sikktert at det er helt innlysende, men dere er sikkert "Cautious Testers" eller "Realist Optimists". Dere er ikke så selv-sentrert. For en Transparent Evangelist kan denne erkjennelsen være godt begravd i den til tider voldsomme personlige tilfredstillelsen som kan oppstå ved å bruke sosiale medier. Og denne erkjennelsen sier at noen må overbevises. Først ledere, så medarbeidere. Dersom jeg ikke klarer å finne gode argumenter, og ikke minst eksempler, på "hvorfor", "hvordan" og "hva" blir jeg sittende alene øyen min og rope ut i åpent hav: "Hva er det dere ikke forstår?".
Og vips hadde jeg funnet tema for eksamensoppgave:)
Subscribe to:
Posts (Atom)